Artikkel fra deltager: Kurs 29-30 august

Selve kurset for oss ferskinger begynte lørdag morgen, på stranden like utenfor campingplassen vi bodde på. Etter en kort innføring i utstyret, fikk vi demonstrert hvordan kiten kontrolleres, og hva vi skal gjøre hvis noe går galt. (Hint: SLIPP!) Deretter gikk nybegynnerne sammen to og to, med en kite på hvert par. Ut i vannet bar det, hvor vi kjente litt på hvordan kiten oppførte seg mens vi styrte den lett fra side til side. Det å flytte kiten fra en person til en annen gikk også overraskende smertefritt for seg. Jeg ble imponert over hvor lite kraft det er i kiten når du ikke styrer den, for jeg tør påstå at vinden på Varberg var ganske anstendig for begynnere. En måtte faktisk jobbe litt for å havne i trøbbel, men senere på dagen fikk jeg så klart smake sand opptil flere ganger.

Etter litt mer teori om utstyret og hvordan man styrer kiten for å hente kraft, var det vår tur til å øve oss på nettopp det. Her var det fort gjort å få seg en liten overraskelse, for styrte du for langt inn i vinden ble du bare røsket opp av vannet som en filledokke. Da var det bare å SLIPPE, så roet kiten seg omtrent umiddelbart. Sanden i Kattegat smaker forøvrig helt greit. Etter en stund gikk det bedre, og jeg begynte å ane hva som må til for å hente ut en kraft som er jevn nok til at det går an å holde balansen på brettet samtidig. Øvelse gjør vel mester også her.

Kvelden gikk forholdsvis rolig for seg, med en matbit på campingens egen restaurant og akkurat passe mange øl. Det var veldig god stemning blant deltakerne, som seg hør og bør etter en spennende og aktivitetsfylt dag.

Søndagen ble litt kortere enn normalt for kurset, siden instruktørene hadde en tolv timers biltur foran seg tilbake til Stavanger. Det passet meg utmerket, siden jeg, som den kontorrotta jeg er, var helt utkjørt etter lørdagens strabaser. De fleste kursdeltakerne var i bedre form enn meg på søndagen, og ble klare for brettet ganske tidlig. Noen kom seg til og med opp og greide å stå en meter eller tretti. Victory! Neste gang er det min tur...

(Tekst og bilder: Vebjørn Koksvik)